Det finnes barn som vokser opp i hjem der voksne sliter med rus, fysisk eller psykisk sykdom. Begrepet barn blir brukt om barn og unge under 18 år.
Barn som har voksne med vanskeligheter har tanker og spørsmål om det som skjer, men det er ikke alltid at de tør å stille spørsmål eller vise hva de føler. Barn kan være redde for at den voksne med vanskeligheter vil få det verre. Ifølge Hauken og Dyregrov (2015) kan barn slite mer enn voksne forstår. Det kan være barnet opplever konsentrasjonsvansker, problemer med søvn eller fysiske smerter i kroppen, for eksempel magen eller hode. Ifølge Hauken og Dyregrov (2015) kan barn ta på seg oppgaver hjemme for å avlaste de voksne. For eksempel pass av søsken, vaske huset, lage mat, unngå å spørre om hjelp eller ikke ta med seg venner hjem.
Dersom barnet opplever at voksne har «nok med sitt» kan det være at barnet ikke snakker om sine følelser, tanker og bekymringer. Barnet vil på denne måten prøve å beskytte de voksne ved å ta mindre plass. Noen barn vil derfor føle seg alene og ensomme.
Barn som har en klar forståelse av den voksenes vanskeligheter vil oppleve å være adskilt fra den voksenes vanskelighet. Det vil si at barnet ikke sitter med en opplevelse av skyld i forhold til den voksnes vanskeligheter. Ved at ting blir snakket om vil forvirring, fortvilelse og angst dempes. Ifølge Hauken og Dyregrov (2015) vil barnets mestring være avhengig av hvordan de voksne håndterer eget stress, og hvordan de klarer å snakke med barnet om situasjonen.
Ifølge Eide og Rohde (2009) er det viktig at voksne tar utgangspunkt i barnets opplevelse knyttet til den voksnes lidelse. Jo mindre barnet er, jo mer enkelt og konkret bør det være. Det er viktig at barn får både mulighet til å fortelle hvordan de har det og mulighet til egentid der de kan være seg selv. I samtaler med barn er det også viktig å sjekke ut om barnet forstår det som blir sagt underveis i en samtale. Dersom det er små barn kan det også være nødvendig å ta opp samtalen flere ganger. Det viktig å tørre å snakke med barnet. Det finnes ikke usynlige barn, det er de voksne som usynliggjør dem. Det er viktig å snakke med barnet for å få barnets historie. Ifølge Osen (2015) er det viktig at barnets bekymring blir satt ord på slik at den voksne blir klar over hva det er barnet bekymrer seg for. Tidligere hendelser som har skjedd, og er opplevd vil ikke bli verre av å snakke om det. Det vil tvert imot være med på å gi barnets opplevelse virkelighetsstatus.
For å oppleve trygghet har barn har behov for forutsigbarhet, klare rammer og struktur. Dersom rollene til de voksene endres, og samspillet i familien blir annerledes er det viktig å si noe om dette til barnet. Et eksempel kan være at far fått kreft, og må derfor, i perioder, være på sykehus. Det rollemønsteret han har hatt endres. Kanskje er det han som har hentet barnet etter barnehagen eller skolen, og nå må mor eller en annen voksen gjøre det. Det er de voksnes ansvar å snakke om disse endringene.
Ifølge Haugland mfl. (2015) innebærer det sosiale, følelsesmessige og praktiske belastninger for barn dersom voksne er alvorlig syke, enten det er fysisk sykdom, psykisk sykdom eller rusavhengighet. Det vil være en økt risiko for at barn utvikler atferdsmessige, sosiale og emosjonelle problemer selv. Det er også en økt risiko for at barn opplever dårligere foreldrefungering og et konfliktfylt samspill i familien. Dette betyr ikke at det vil gå dårlig for alle barn som har voksne med vanskeligheter. Ifølge Haugland mfl (2015) klarer noen barn seg bra til tross for syke eller rusavhengige foreldre.
Sosial støtte er en viktig ressurs for familier med vanskeligheter. Ifølge Eide og Rohde (2009) bør det derfor være ønskelig og lov i både barnehager og skoler å snakke med familier der barn er pårørende. Ifølge Bugge, Røkholt og Aamotsmo (2015) vil det være lettere å forbygge enn å reparere problemer. Ved at barnehage eller skole og hjemmet har en god dialog vil det kunne dempe påkjenninger hos barn.
Vi voksne må også tørre å se og spørre barn. For eksempel så er psykisk sykdom enda ofte assosiert med mange fordommer og det er mye tabu rundt psykiske utfordringer. Dette kan kanskje gjøre det vanskelig å snakke med barn? Det vi kan gjøre selv er å øke kunnskapen vår, og dermed endre holdningene våre. Kanskje er det er barn du kjenner som har en voksen hjemme som sliter?
Hva kan vi gjøre for barn som er pårørende?
– Bry deg.
– Tør å stille spørsmål.
– Vær forutsigbar og stabil.
– Skap en trygg relasjon som anerkjenner og støtter barnet.
– Snakk med barnet om hvordan hverdagslivet er påvirket.
– Spør barnet om barnet forstår hva som skjer.
Jeg vil bare minne om at vi alle har et ansvar for å ivareta barn. Helsepersonell, lærere, ansatte i barnehagen har opplysningsplikt dersom de mistenker at barn er utsatt for omsorgssvikt. Alle voksne har vi et moralsk ansvar for å bry oss!
Hilsen Stine 🙂
Facebook: https://www.facebook.com/hagenfamilieterapi/
Instagram: https://www.instagram.com/hagen_familieterapi/
